Produksjonsdyr og veterinærvakt: slik får dyreholderen hjelp

Kommunen skal sørge for at det finnes veterinærhjelp

Kommunene har ansvar for at innbyggerne har tilgang til veterinærtjenester, og for at det finnes en ordning også utenom vanlig arbeidstid. I praksis løses det gjennom vaktdistrikter, som ofte går på tvers av kommunegrensene. Veterinærene i distriktet deler på vakta etter en oppsatt turnus, og utad er ordningen ett telefonnummer som er bemannet hele døgnet. Poenget med ordningen er at en dyreholder skal kunne nå en dyrlege midt på natten, uansett hvor i distriktet dyra står.

Vaktdistrikt kan være store, særlig der det er langt mellom gårdene. Den som har vakt kan være en time unna og allerede stå midt i et annet oppdrag. Derfor er telefonsamtalen en vurdering av hastegrad, ikke en bestilling: veterinæren rangerer oppdragene etter hvor alvorlig situasjonen er, og gir råd om hva som skal gjøres i mellomtiden.

Vakta er til for det som ikke kan vente. Drektighetskontroll, avhorning, klauvsjekk, prøvetaking og planlagte gjennomganger av besetningen settes opp i vanlig arbeidstid. Sykdom som utvikler seg gjennom flere dager bør meldes før den blir akutt en fredag kveld, både fordi behandlingen blir enklere og fordi vurderingen blir bedre i dagslys.

Slik fungerer vakta for storfe, sau, gris og hest

Den samme vaktordningen dekker som regel alle de store dyreartene i distriktet, og i mange områder også hest. I byene finnes det egne vaktordninger for hund og katt, mens det på bygda gjerne er de samme veterinærene som tar både fjøs og familiedyr. Hvilke arter den enkelte praksisen jobber mest med varierer, og det er verdt å vite på forhånd hvem som har erfaring med gris, som er den arten færrest veterinærer jobber med til daglig.

Oppdragene som utløser utrykning følger et gjenkjennelig mønster gjennom året, med tyngdepunkt rundt kalving og lamming.

• Storfe: kalvingsproblemer, melkefeber, akutt jurbetennelse, trommesyke, børframfall og skader
• Sau: lammingsproblemer, jurbetennelse, sjuke lam, skader etter rovdyr eller løshund
• Gris: grisingsproblemer, plutselige dødsfall i en pulje, akutt halthet
• Hest: kolikk, akutt halthet, øyeskade, større sårskader og fødsel
• Alle arter: dyr som ikke reiser seg, blødninger, forgiftning og mistanke om smittsom sykdom i flokken

Hva du bør si når du ringer

Vakthavende veterinær tar avgjørelser på grunnlag av det som blir sagt i telefonen, og gode opplysninger endrer både rekkefølgen på oppdragene og hva som pakkes i bilen. Vær konkret: dyreart, alder, hvor lenge tilstanden har vart, hva dyret gjør akkurat nå, temperatur om du har målt, og om det gjelder ett dyr eller flere. Antallet betyr mye, siden flere syke dyr samtidig peker mot fôr, vann eller smitte i stedet for et enkelttilfelle.

Ved fødselshjelp trenger veterinæren å vite når vannet gikk, hvor lenge dyret har presset, hva som eventuelt er kjent av leie, og hva som allerede er forsøkt. Har det vært dratt i lang tid, er det viktig å si det, fordi det påvirker vurderingen av hvor slitent dyret er. Si også fra om dyret ligger fast et sted der det er vanskelig å komme til.

Til slutt kommer det praktiske som ofte glemmes: veibeskrivelse, gårdsnavn skiltet ved veien, føreforhold på vinteren, og et telefonnummer som blir besvart. Lagre vaktnummeret i telefonen og heng det opp i fjøset, slik at også avløser og andre som er innom finner det uten å lete.

Ambulant praksis: bilen er behandlingsrommet

Til forskjell fra hund og katt, som kjøres til en dyreklinikk, blir produksjonsdyr så godt som alltid undersøkt og behandlet der de står. Veterinærbilen er utstyrt som et lite behandlingsrom: medisinskap med kjøling, utstyr til fødselshjelp, kirurgisk utstyr for keisersnitt i fjøset, ultralyd, utstyr til blodprøver og prøvetaking, og materiell til sårbehandling. Det meste av det som skjer på et vaktoppdrag begynner og slutter på gården.

Det er en viktig forskjell fra smådyrpraksis. Når en katt er ustabil, kan den legges inn og overvåkes gjennom natten. Et voksent storfe kan sjelden det, og transport av et sykt dyr er i seg selv en belastning. Derfor ender vurderingen i fjøset oftere i et tydelig veiskille: behandle på stedet og følge opp, eller avlive fordi dyret ikke kan bli friskt uten uakseptabel lidelse. Hest er delvis et unntak, siden hesteklinikker tar imot henviste pasienter som tåler henger.

En veterinær som kjenner besetningen fra før har et forsprang. Historikk om tidligere sykdomstilfeller, fôrendringer og hva som er gitt av behandling tidligere gjør vurderingen raskere og sikrere. Hold derfor oversikten over behandlede dyr oppdatert, og ha den tilgjengelig når dyrlegen kommer.

Gjør klart før veterinæren kommer

Veterinæren kommer ofte rett fra et annet oppdrag og skal kanskje videre til et tredje. Det som er gjort klart på forhånd, er minutter spart på et tidspunkt der minutter teller, og det senker risikoen for skade på både folk og dyr. Et stort dyr som ikke er sikret er farlig, og en purke eller ei ku som forsvarer avkommet sitt er blant de situasjonene der folk oftest blir skadet i fjøset.

Smittevern hører med i forberedelsene. Veterinæren beveger seg mellom besetninger samme dag, og trenger et sted å skifte, vaske støvler og vaske hendene før og etter. Sett fram det som trengs, og vis hvor smittesluse eller vaskeplass er.

• Flytt dyret til et opplyst sted der det kan sikres i fanghekk, binge eller grime
• Ha rikelig med varmt vann, såpe og rene håndklær klart
• Sørg for godt lys og strøm i nærheten av der dyret står
• Ha en person til stede som kan holde, hente og hjelpe til
• Legg fram øremerkenummer, alder, kalvings- eller lammingsdato og oversikt over behandlinger
• Sett gårdshunden inn, åpne porter og brøyt fram til fjøsveggen
• Ha strøm på gjerdet slått av og adkomsten ryddet der dyret ligger ute

Hjelpeplikten gjelder alle

Dyrevelferdsloven pålegger enhver å hjelpe et dyr som er sykt, skadet eller hjelpeløst, så langt det er mulig. Plikten gjelder ikke bare egne dyr, men også dyr man kommer over, og den er grunnen til at et skadet dyr aldri skal forlates uten at noen er varslet. Skadet vilt langs veien meldes til politiet, som varsler viltnemnda.

For dyreholderen betyr plikten to ting i praksis. Det ene er tilsyn: dyra må ses jevnlig nok til at sykdom oppdages tidlig, og terskelen for å ringe dyrlege bør ligge før tilstanden er langt kommet. Det andre er at når et dyr ikke kan bli friskt, er avliving den riktige hjelpen. Å utsette avgjørelsen fordi den er tung er ikke å hjelpe dyret.

Er lidelsen akutt og veterinæren ikke kan komme raskt nok, kan nødavliving være nødvendig. Det skal gjøres av noen som kan utføre det forsvarlig og med riktig utstyr, og bør avklares med vakthavende veterinær i samme telefonsamtale. Ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom skal veterinæren alltid kontaktes, siden slike tilfeller også følges opp av Mattilsynet.

Ofte stilte spørsmål

Hvem ringer man når et dyr blir sjukt om natten?

Vakttelefonen for vaktdistriktet der gården ligger. Nummeret får du av din faste dyrlege eller på kommunens nettsider. Lagre det i telefonen og heng det opp i fjøset på forhånd, slik at også avløsere finner det uten å lete.

Rykker veterinæren alltid ut når man ringer?

Ikke alltid med en gang. Vakthavende vurderer hastegrad ut fra opplysningene i telefonen, og noen tilfeller løses med råd og et planlagt besøk neste morgen. Jo mer konkret du beskriver situasjonen, desto bedre blir den vurderingen.

Kan produksjonsdyr behandles på klinikk?

Sjelden. Storfe, sau og gris undersøkes og behandles nesten alltid i fjøset, fordi transport av et sykt dyr er en belastning i seg selv. Hest er delvis et unntak, siden hesteklinikker tar imot henviste pasienter som tåler transport.

Hva gjør man med et dyr som ikke kan bli friskt?

Ring veterinæren likevel. Avliving er en del av dyrehelsetjenesten, og skal gjøres forsvarlig. Er lidelsen akutt og veterinæren er langt unna, kan nødavliving på gården være riktig, og det avklares i telefonsamtalen med vakthavende.