Kloklipp på hund og katt

Hva for lange klør gjør med gangen

En klo med riktig lengde skal ikke ta i underlaget når dyret står stille på flatt gulv. Blir kloen for lang, treffer den gulvet før tåputen ved hvert steg og presser tåen oppover og bakover. Tåleddene holdes i en stilling de ikke er bygget for, vekten flyttes bakover i foten, og over tid endres belastningen videre opp i håndrot, hase og knær.

Det gir sjelden akutt halthet, men et dyr som beveger seg dårligere enn det burde. Typiske tegn er klør som klikker mot parkett, dyr som sklir på glatte gulv og blir usikre i trapper, økt slikking av potene, og dyr som nøler med å hoppe opp. Hos eldre dyr med leddslitasje kan noen millimeter for lang klo være forskjellen mellom å røre seg og å bli stående.

Lange klør hekter seg også lettere fast i tepper, pledd, klorestativ og kratt. Da kan kloen sprekke eller brekke av ved roten, slik at pulpa blir liggende åpen. Det gjør vondt, blør og kan bli infisert, og brukket klo er en vanlig årsak til at dyr kommer haltende til dyreklinikken. Veterinæren må ofte fjerne den løse delen av kloen, og hos urolige dyr skjer det med beroligende.

• Kloen skal ikke ta i gulvet når dyret står stille
• Klikkelyd mot parkett er det vanligste tidlige tegnet
• Sklibevegelser og motvilje mot å hoppe kan skyldes for lange klør
• Fastkiling i tepper og pledd gir sprukne og avbrukne klør

Sporekloen som aldri slites ned

Sporekloen sitter høyere oppe på innsiden av forbeinet, og enkelte hunder har den også bak. Den tar aldri i underlaget, og derfor slites den heller aldri ned av turer på asfalt eller grus. Det er nettopp denne kloen som oftest blir altfor lang, krøller seg i en bue og til slutt vokser inn i tåputen eller i huden ved siden av.

Det samme skjer hos katt, særlig hos eldre, stive eller overvektige katter som slutter å bruke klorestativet og ikke lenger får skrapt av de gamle kloskallene. Tegnene er lette å overse: halthet, slikking av én bestemt tå, lukt, blod eller verk rundt tåputen, og et dyr som reagerer når foten tas i. Innvokste klør er smertefullt lenge før det synes utenpå.

En klo som har vokst inn i tåputen er en jobb for veterinær, ikke for kjøkkenbordet. På klinikken frigjøres kloen, såret rengjøres og vurderes for infeksjon, og dyret får smertelindring tilpasset art og vekt. Hjemme er den viktigste forebyggingen å sjekke sporeklørne hver eneste gang de andre klørne klippes, siden de ellers blir glemt.

Slik leses pulpa på lyse og mørke klør

Inne i hver klo ligger pulpa, en kjerne med blodkar og nerve. Klippes det inn i den, gjør det vondt og blør. På lyse klør ses pulpa som en rosa kile gjennom hornet, og da klippes det et lite stykke utenfor der det rosa slutter. Det er grunnen til at lyse klør er vesentlig enklere for en uerfaren eier.

Mørke og svarte klør gir ingen slik hjelp utenfra, og der må snittflaten leses i stedet. Klipp små skiver om gangen og se på flaten etter hver. Langt ute er den tørr, kritthvit og jevn. Nærmere pulpa dukker det opp en gråsvart eller fuktig prikk midt i flaten, og der stoppes det. Sett også på kloen nedenfra: den hule renna på undersiden slutter omtrent der pulpa begynner.

Pulpa følger kloen. Har klørne fått vokse lenge, er pulpa tilsvarende lang, og da lar ikke normal lengde seg gjenopprette i én omgang. Da klippes det litt av gangen over tid, slik at pulpa gradvis trekker seg tilbake. Er klørne svært deformerte eller dyret smertefullt, bør planen legges sammen med dyrlegen framfor å prøve seg fram hjemme.

• Bruk klotang eller klosaks laget for dyr, og hold verktøyet skarpt
• Godt lys gjør snittflaten på mørke klør mye lettere å lese
• Klipp små skiver og se etter den fuktige prikken i midten
• Trykk lett på tåen for å få kattens klo ut av skjeden

Hvis det blør

Å komme borti pulpa skjer, også for erfarne. Litt blod fra en klo ser dramatisk ut når det smøres utover gulvet, men er sjelden farlig hos et ellers friskt dyr. Det som betyr mest, er at det gjør vondt, og at dyret husker episoden neste gang verktøyet kommer fram.

Rolig håndtering er halve jobben. Hold en kompress eller en ren klut fast mot klotuppen i et par minutter uten å løfte på den for å sjekke. Blodstillende pulver presses inn i klotuppen og virker raskt; finnes ikke det, kan maisenna, hvetemel eller et fast såpestykke brukes som nødløsning. La dyret være i ro på et rent og tørt underlag til det har tørket inn, og utsett turen i vått grus og snø.

Klinikken kontaktes hvis blødningen ikke stanser etter gjentatte forsøk med trykk, hvis dyret slikker såret opp igjen, eller hvis det senere kommer hevelse, varme, halthet eller verk som tyder på infeksjon. Dyr som står på blodfortynnende behandling eller har kjent blødningsforstyrrelse bør vurderes av veterinær før klørne klippes hjemme. Smertestillende fra menneskeapoteket, som paracetamol og ibuprofen, er giftig for hund og katt og skal aldri gis.

Tilvenning for dyr som ikke liker det

De fleste hunder som hater kloklipp har lært at poter som tas i, ender med noe ubehagelig. Løsningen er ikke fastere grep, men mange korte økter der ingenting vondt skjer. Ta på poten, gi en godbit, slutt. Neste økt: hold poten et øyeblikk, godbit, slutt. Deretter legges verktøyet inntil kloen uten å klippe, med godbit etterpå.

Så tas én klo per økt, med belønning og avslutning mens dyret fortsatt er avslappet. Én klo om dagen gir raskere framgang enn en brytekamp i uken. Bruk sklisikkert underlag, unngå å holde dyret nede med makt, og ta pause i tide. Enkelte hunder er roligere med roterende klofil enn med tang, men lyden må venes inn for seg.

Katter er ofte lettest når de er søvnige. Mange lar seg klippe liggende i fanget eller løst pakket i et håndkle, med forbeina først og bakbeina en annen dag. Klorestativ og klorebrett erstatter ikke klipping, men holder forklørne i bedre stand og gir katten et lovlig sted å skrape. Straff og kjeft gjør neste forsøk vanskeligere og bør droppes helt.

Når klinikken bør ta jobben

Det er ingen nederlag å sette bort kloklippen. Hos veterinær eller dyrepleier er dette en kort konsultasjon, og noen situasjoner hører uansett hjemme der: hunder som knurrer, biter eller får panikk, klør som er svært lange og deformerte, klo som har vokst inn i tåputen, mistanke om infeksjon, og dyr med leddsmerter der selve holdestillingen gjør vondt. Mange hundefrisører klipper også klør som en del av stellet, og det fungerer godt for rolige dyr uten sår eller smerter.

For katter som ikke lar seg håndtere, kan klinikken bruke lett beroligende eller narkose slik at jobben gjøres raskt og trygt i stedet for gjennom en lang kamp. Veterinæren veier risikoen ved beroligende mot risikoen for skade og stress, og legger gjerne klippen til samme besøk som helsesjekk, tannkontroll eller ørebehandling for å slippe flere turer.

Si fra ved bestilling om at dyret er vanskelig å håndtere, slik at klinikken setter av nok tid. Blir kloklippen gjentatte ganger til en kamp hjemme, er det bedre å overlate den til klinikken enn å bygge opp en frykt som smitter over på andre undersøkelser.

• Aggressive eller svært engstelige dyr bør klippes på klinikk
• Innvokst klo, sår og infeksjon skal alltid vurderes av veterinær
• Katter som ikke lar seg håndtere kan trenge beroligende
• Si fra ved bestilling, slik at det settes av nok tid

Ofte stilte spørsmål

Hvor ofte bør klørne klippes?

Det finnes ingen fast kalender. Kloen er for lang når den tar i gulvet mens dyret står stille, eller når det klikker mot parkett. Hunder som går mye på asfalt sliter ned mer enn innekatter og små hunder som går på gress, og sporeklørne slites ikke i det hele tatt. Enkleste rutine er å se på klørne hver gang dyret børstes.

Kan man bruke vanlig neglesaks til mennesker?

Nei. Menneskesaks er laget for flate negler og klemmer den runde kloen flat før den kutter, slik at den flises opp og sprekker. Bruk klotang eller klosaks laget for hund og katt, og bytt eller kvess når verktøyet blir sløvt. Sløvt verktøy klemmer mer enn det klipper, og det er ubehagelig nok til å ødelegge tilvenningen.

Er det farlig at kloen blør?

Sjelden. Et friskt dyr mister ikke farlige mengder blod fra en klo, selv om det ser voldsomt ut på gulvet. Stanser blødningen ikke etter et kvarter med gjentatt trykk, kommer den tilbake flere ganger, eller står dyret på blodfortynnende behandling, bør veterinær kontaktes samme dag.

Hva gjør man med en katt som aldri lar seg klippe?

Ikke fortsett å tvinge. Prøv først korte økter når katten er søvnig, med bare én klo av gangen. Går det fortsatt ikke, gjør dyrepleier eller veterinær jobben, om nødvendig med lett beroligende. Klørne må uansett følges med på, siden sporeklo og forklør kan vokse inn i tåputen hos katter som ikke bruker klorestativ.