Orm og innvollssnyltere hos hund og katt

De vanligste innvollssnylterne

Spolorm er den snylteren flest hunder og katter møter. Den lever i tynntarmen, kan bli flere centimeter lang og ligner tynn spagetti. Hund og katt har hver sin spolormart, og eggene er seiglivede i miljøet, noe som gjør at smittepresset holder seg oppe der mange dyr ferdes.

Bendelorm smitter på en annen måte, for dyret må spise et mellomledd. Loppebendelorm følger med når hunden eller katten slikker i seg en loppe under pelsstell, mens andre bendelormer kommer fra mus og smågnagere, rått kjøtt eller innmat. Rundt endetarmen ses da små, hvite ledd som ligner risgryn eller agurkkjerner, tørre i pelsen eller i sakte bevegelse.

I tillegg forekommer piskeorm og hakeorm, lungeorm som holder til i luftveier eller blodårer, og encellede tarmsnyltere som giardia og coccidier. De to siste er strengt tatt ikke ormer, men de gir liknende plager og krever helt andre midler. Det er en av grunnene til at prøvesvar er et bedre utgangspunkt enn gjetning.

• Spolorm: vanligst, særlig hos unge dyr
• Bendelorm: krever et mellomledd som loppe, mus eller rått kjøtt
• Piskeorm og hakeorm: forekommer, oftest hos hund
• Lungeorm: kan gi hoste, redusert form og uventede blødninger
• Giardia og coccidier: encellede, gir løs avføring og behandles annerledes

Hvordan orm gir seg til kjenne

Mange voksne, friske dyr har en liten ormebyrde uten å vise noe som helst. Symptomer kommer først når byrden blir stor, når dyret er ungt, gammelt eller svekket av annen sykdom, eller når snylteren sitter et sted som gir direkte plager.

Typiske tegn er løs eller vekslende avføring, slim eller friskt blod i avføringen, oppkast, oppblåst mage hos valper og kattunger, stumpet og tørr pels, vekttap tross god matlyst og generelt manglende trivsel. Synlig orm i oppkast eller avføring er et tydelig funn, og det samme er risgrynliknende ledd i pelsen rundt halen. Hoste og redusert utholdenhet kan skyldes lungeorm.

At dyret sleper baken mot gulvet tolkes ofte som orm, men skyldes oftere fulle analkjertler. Nettopp derfor holder tegnene alene sjelden til å velge behandling. Flere tilstander gir det samme bildet, og en avføringsprøve eller en undersøkelse hos veterinær skiller dem fra hverandre.

Derfor behandles valper og kattunger

Unge dyr står i en særstilling. Spolormlarver kan overføres fra tispa til valpene allerede før fødselen og gjennom melken, og kattunger smittes via melken. Mange kull bærer derfor smitte fra de første leveukene uten at moren viser tegn i det hele tatt.

Hos små dyr i vekst kan en stor ormebyrde gi diaré, dårlig tilvekst, oppblåst buk og i verste fall tarmslyng. Behandling av kull er derfor rutine hos oppdrettere og veterinærer, og moren behandles ofte sammen med ungene. Hvor ofte, med hvilket middel og hvor lenge avhenger av dyreart, alder, vekt og smittepress. Planen settes av veterinæren, ikke etter et fast skjema hentet fra nettet.

Spolorm hos hund og katt kan også smitte mennesker, og små barn som leker der dyr gjør fra seg er mest utsatt. God hygiene, rask oppsamling av avføring i hagen og på turområder, håndvask etter dyrekontakt og et gjennomtenkt opplegg for de unge dyrene reduserer risikoen betydelig.

Avføringsprøve framfor rutinekur

En avføringsprøve gir svar der en rutinekur bare gir håp. Dyreklinikken leverer ut prøvesett eller forklarer framgangsmåten: små mengder fra flere avføringer over noen dager samles i samme beholder, slik at et tilfeldig negativt funn ikke gir falsk trygghet. Prøven merkes med dyrets navn og oppbevares kjølig fram til levering.

På laboratoriet undersøkes prøven for egg og oocyster, gjerne ved oppflyting og mikroskopi. Enkelte snyltere krever egne analyser. Giardia påvises med egen test, og lungeorm undersøkes med andre metoder enn vanlig eggtelling. Veterinæren velger analyse ut fra symptomer, alder, levesett og hva dyret kan ha blitt utsatt for.

Fordelen med prøve er at behandlingen treffer det dyret faktisk har. Et bredt ormemiddel gitt på måfå virker ikke mot giardia, og gjentatt bruk uten indikasjon bidrar til resistens hos parasittene. For voksne dyr med normal avføring og lav risiko er kontroll med prøve ofte et bedre valg enn faste kurer, mens dyr med høyt smittepress kan trenge et fastere opplegg. Det er veterinæren som setter planen.

• Samle små mengder fra flere avføringer over noen dager
• Merk prøven med dyrets navn og oppbevar den kjølig
• Si fra om reiser, jaktatferd, rått fôr og kontakt med andre dyr
• Giardia og lungeorm krever egne analyser
• Symptomfrie dyr kan ha snyltere, og syke dyr kan ha andre årsaker

Reise, import og risiko fra utlandet

Hund og katt som reiser ut av Norge møter snyltere som er sjeldne eller fraværende her hjemme. Hjerteorm og hakeorm i Sør-Europa, og revens dvergbendelorm i store deler av Europa, er de som oftest styrer forberedelsene. Rabiesvaksine kreves ved reise, og kravene om ormebehandling mot dvergbendelorm ved innreise til Norge skal sjekkes hos Mattilsynet og planlegges sammen med veterinær i god tid før avreise.

Forberedelsene bør begynne lenge før avreisedagen, fordi enkelte tiltak må være på plass før grensepassering og andre må gjentas underveis eller ved hjemkomst. Dyr som kommer til Norge gjennom omplassering eller gatehundprosjekter bør undersøkes hos veterinær ved ankomst, uansett hvilke papirer de har med seg.

Etter hjemkomst er det verdt å merke seg endringer i avføring, matlyst, pust og form, og å nevne reisen når timen bestilles. Flere importsnyltere gir vage symptomer som først dukker opp måneder etter hjemkomst, og reisehistorikken er ofte det som får veterinæren til å lete på riktig sted.

Ofte stilte spørsmål

Kan orm ses med det blotte øye?

Noen ganger. Spolorm kan komme opp i oppkast eller ligge synlig i avføringen, og bendelormledd ses som risgryn i pelsen rundt halen. De fleste ormeinfeksjoner gir likevel ingen synlige ormer, og eggene er mikroskopiske. Fravær av synlig orm utelukker derfor ikke snyltere.

Trenger innekatter behandling mot orm?

Risikoen er lavere, men ikke null. Innekatter kan smittes av lopper som kommer inn med mennesker eller hund, av mus som tar seg inn, og mange har vært utendørs som ungdyr. En avføringsprøve er et fornuftig utgangspunkt, og veterinæren vurderer behovet ut fra levesettet til den enkelte katten.

Kan hunden få orm av å spise avføring fra andre hunder?

Ja. Egg fra blant annet spolorm og piskeorm skilles ut i avføring, og et dyr som spiser eller snuser tett i infisert avføring kan få i seg egg. Rask oppsamling av avføring og god hygiene på turområder er blant de mest effektive forebyggende tiltakene.

Hvor ofte bør et voksent dyr behandles?

Det avhenger av levesett, jaktatferd, om dyret får rått kjøtt, kontakt med andre dyr, reiser og om det er små barn i husstanden. Noen dyr trenger et fast opplegg, andre klarer seg med kontroll av avføringsprøve. Veterinæren setter planen for det enkelte dyret.